In the Shadow of the Circus

Jeg har nå sittet med gåsehud i 87 minutter og 55 sekunder.

La det være sagt; jeg elsker musikk. Jeg elsker Pink Floyd. Jeg elsker Johnny Cash. Jeg elsker Leonard Cohen. Jeg elsker Bob Dylan. Jeg elsker The GCD’s. Jeg elsker Ryan Adams. Blant annet. Men mest av alt elsker jeg Midnight Choir. Det norske bandet som gjorde meg oppmerksom på at musikk ikke handler om store bryster eller et fullsatt Wembley. Musikk handler om følelser. Musikk handler om nydelige tekster blandet med en seriøs porsjon innlevelse. Ikke at det er noe i veien med et fullsatt Wembley; i en ideell verden ville Wembley vært alt for liten til å romme Midnight Choirs publikum.

Det er nå 4 og et halvt år siden norsk musikkhistories største band sa takk og farvel, men musikken lever videre, og det vil den forhåpentligvis alltid gjøre, i alle fall hjemme hos meg. Jeg har kostet på meg to stk DVD’er av den nylig utgitte konserten fra Rockefeller i 2003. Dette fordi jeg først bestilte på internett, for deretter å bli lei av å vente, så jeg satte meg i bilen for å lete etter den i alle plateforretninger i Stavanger og omegn.

Slik bør det forøvrig ikke være. I kveld skriver vi 3. oktober, mens DVD’en ble utgitt den første. Først i dag ble den levert til Platekompaniet på Kvadrat. Dette vet jeg fordi jeg har ringt dem hver dag siden 29. september. Jeg vil ikke legge skyld på noen; men jeg frykter at om det var Lene Alexandra Øien som kom ut med ny plate, er det mange som ville gjort alt som sto i deres makt for å få CD’en i butikken på utgivelsesdatoen. Dette var et sidesprang.

Jeg tok min første røyk inne i leiligheten min når Al deLoner, Paal Flaata og Ron Olsen begynte å spille Jeff Bridges. Jeg følte en sterk likegyldighet til alt som heter røyklukt og prisreduksjon som følge av dette; jeg er etterhvert blitt en voksen mann i mitt eget hus, jeg har lov til å røyke inne. Kult. Etterpå tente jeg meg en til. Jeg har aldri følt meg så fri.

I 87 minutter og 55 sekunder satt jeg altså med konstant gåsehud, måpende, forbløffet. Forbløffet over at jeg er for ung til å ha fått æren det må være å få ha opplevt Midnight Choir live. Forbløffet over at det overhodet er mulig å skape slike stemninger som skapes på denne konserten. Forbløffet over å ha fått ereksjon under Amsterdam Stranded. Det er forbløffende det. Mest av alt er jeg forbløffet over at bandet ikke lenger eksisterer.

Jeg kommer ikke til å skrive stort mer, egentlig. Likevel vil jeg, i håp om at noen av bandets medlemmer skulle snuble inn på denne artikkelen, avslutte med en oppfordring. I konsertens klimaks, Painting By Matisse (slik jeg ser det), opplever jeg en ekstrem spilleglede. Al og Paal; dere hopper og spretter som om dere skulle vært med i Dansefeber, Ron; din bass-solo og spagat er kanskje det kuleste jeg har sett noen gang. Inntil det øyeblikket lå jeg i en slags transe og bare nøt, men plutselig fikk jeg lyst til prøve spagat selv. Slik tror jeg publikummet på Rockefeller følte det også.

Og her kommer oppfordringen; Vær så snill, spill i alle fall en konsert sammen igjen! Om ikke for dere selv, gjør det for oss som elsker dere og alt dere står for! Om så konserten blir i Nord-Korea; jeg kommer, og det tror jeg ganske mange andre også gjør! VÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆR SÅ SNILL! Jeg kommer ikke til å bli et helt menneske før jeg hører dere live alle sammen. Om ikke oppfordringen min blir tatt til følge, kan det være jeg, ved et uhell, booker dere alle tre separat, til å spille i bryllupet mitt. Ta det som en advarsel.

Helt til slutt vil jeg avslutte med en liste over mennesker som kommer til å få denne konserten i julegave:

• Mor og far
• Min bror
• Kristian
• David
• Svigerfar og svigermor
• Diverse søskenbarn, tanter og onkler.
• Daniel
• Rune
• Ottar? (vil du ha? det kan gjøre en kald vinterdag i tromsø veldig varm)