La det være sagt; jeg elsker musikk. Jeg elsker Pink Floyd. Jeg elsker Johnny Cash. Jeg elsker Leonard Cohen. Jeg elsker Bob Dylan. Jeg elsker The GCD’s. Jeg elsker Ryan Adams. Blant annet. Men mest av alt elsker jeg Midnight Choir. Det norske bandet som gjorde meg oppmerksom på at musikk ikke handler om store bryster eller et fullsatt Wembley. Musikk handler om følelser. Musikk handler om nydelige tekster blandet med en seriøs porsjon innlevelse. Ikke at det er noe i veien med et fullsatt Wembley; i en ideell verden ville Wembley vært alt for liten til å romme Midnight Choirs publikum.

Det er nå 4 og et halvt år siden norsk musikkhistories største band sa takk og farvel, men musikken lever videre, og det vil den forhåpentligvis alltid gjøre, i alle fall hjemme hos meg. Jeg har kostet på meg to stk DVD’er av den nylig utgitte konserten fra Rockefeller i 2003. Dette fordi jeg først bestilte på internett, for deretter å bli lei av å vente, så jeg satte meg i bilen for å lete etter den i alle plateforretninger i Stavanger og omegn.

Slik bør det forøvrig ikke være. I kveld skriver vi 3. oktober, mens DVD’en ble utgitt den første. Først i dag ble den levert til Platekompaniet på Kvadrat. Dette vet jeg fordi jeg har ringt dem hver dag siden 29. september. Jeg vil ikke legge skyld på noen; men jeg frykter at om det var Lene Alexandra Øien som kom ut med ny plate, er det mange som ville gjort alt som sto i deres makt for å få CD’en i butikken på utgivelsesdatoen. Dette var et sidesprang.

Jeg tok min første røyk inne i leiligheten min når Al deLoner, Paal Flaata og Ron Olsen begynte å spille Jeff Bridges. Jeg følte en sterk likegyldighet til alt som heter røyklukt og prisreduksjon som følge av dette; jeg er etterhvert blitt en voksen mann i mitt eget hus, jeg har lov til å røyke inne. Kult. Etterpå tente jeg meg en til. Jeg har aldri følt meg så fri.

I 87 minutter og 55 sekunder satt jeg altså med konstant gåsehud, måpende, forbløffet. Forbløffet over at jeg er for ung til å ha fått æren det må være å få ha opplevt Midnight Choir live. Forbløffet over at det overhodet er mulig å skape slike stemninger som skapes på denne konserten. Forbløffet over å ha fått ereksjon under Amsterdam Stranded. Det er forbløffende det. Mest av alt er jeg forbløffet over at bandet ikke lenger eksisterer.

Jeg kommer ikke til å skrive stort mer, egentlig. Likevel vil jeg, i håp om at noen av bandets medlemmer skulle snuble inn på denne artikkelen, avslutte med en oppfordring. I konsertens klimaks, Painting By Matisse (slik jeg ser det), opplever jeg en ekstrem spilleglede. Al og Paal; dere hopper og spretter som om dere skulle vært med i Dansefeber, Ron; din bass-solo og spagat er kanskje det kuleste jeg har sett noen gang. Inntil det øyeblikket lå jeg i en slags transe og bare nøt, men plutselig fikk jeg lyst til prøve spagat selv. Slik tror jeg publikummet på Rockefeller følte det også.

Og her kommer oppfordringen; Vær så snill, spill i alle fall en konsert sammen igjen! Om ikke for dere selv, gjør det for oss som elsker dere og alt dere står for! Om så konserten blir i Nord-Korea; jeg kommer, og det tror jeg ganske mange andre også gjør! VÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆR SÅ SNILL! Jeg kommer ikke til å bli et helt menneske før jeg hører dere live alle sammen. Om ikke oppfordringen min blir tatt til følge, kan det være jeg, ved et uhell, booker dere alle tre separat, til å spille i bryllupet mitt. Ta det som en advarsel.

Helt til slutt vil jeg avslutte med en liste over mennesker som kommer til å få denne konserten i julegave:

• Mor og far
• Min bror
• Kristian
• David
• Svigerfar og svigermor
• Diverse søskenbarn, tanter og onkler.
• Daniel
• Rune
• Ottar? (vil du ha? det kan gjøre en kald vinterdag i tromsø veldig varm)

 Rune: Kan du hente posten av og til? Takk.

På tirsdag la jeg meg i 1 tiden, og våknet, lys våken, halv syv påfølgende morgen. Det var rart, men deilig. Jeg hadde min beste morgen noensinne, og er ennå lykkelig bare jeg tenker på det.

I natt la jeg meg i halv fem tiden, og våknet, lys våken, halv syv. Det var veldig rart. Da jeg var lykkelig på onsdag, har jeg nå en følelse av at dette kommer til å få alvorlige konsekvenser for resten av dagen. Vi får håpe jeg sovner mens jeg skriver dette innlegget; det er strengt talt på tide med en middagshvil.

Nå sitter jeg og priser meg lykkelig over at følgende band har eksistert:

• Midnight Choir (Jeg har elsket dere av hele mitt hjerte siden første gang jeg hørte Long Hard Ride, og kommer aldri til å slutte med det)
• Big Country (Åh baby – jeg kommer aldri til å gå lei den ene DVD’en jeg har av disse herlige skottene – julegavetips: Big Country – Live Without the Aid of a Safety Net)
• Johnny Cash (Det er ikke så mye som trenger å bli sagt om denne karen)
• Pink Floyd (Heller ikke denne gjengen, egentlig)

Mitt liv har tatt en seriøs vending denne helgen. Som Bilbo Baggins sier det hver jul: “I need a holiday, a very long holiday – and I don’t expect I shall return. In fact – I mean not to!”

Jeg (eller Bilbo) prater naturlig nok om mitt liv som student ved Fjernsyns- og multimedieproduksjons linjen på UIS. Nå er det nok. Neste steg for meg blir å reise til Brasil, og bli værende så lenge pengene strekker til. Det kan fort bli OK. Etter det er det tilbake til mitt normale liv som student og slave av rutinen. Herlig! Det ser jeg frem til. Mmm.

Det er to ting som irriterer meg i morgentimene her jeg fortsatt sitter;

• Sal 1 på Stavanger kino, som lot meg sitte gjennom halve National Treasure 2 med kun stereolyd. For en håpløs ting å gjøre mot meg.
• Jeg er ikke trett. Det er veldig slitsomt, for jeg burde vært trett nå. Det er greit for de få av dere som bare leser bloggen min (all ære til dere), men tenk på meg, som må skrive den. Det er slitsomt det. Likevel er jeg altså ikke trett. Sykt.

Vil ønske samtlige en herlig dag! La oss håpe på solskinn og fuglekvitter. Jeg liker fugler.

 Det er, som noen kanskje legger merke til, ikke noe spesiell handling i filmen, ei er den særlig velspilt. Men, klype for en film!

 Rolleliste:

• Ekkel biltyv 1 – Lars Østhus
• Ekkel biltyv 2 – Rune Bratthammer
• Stakkars bileier – Daniel Bjur
• Ekkel hjultyv – Lars Østhus

Er det ønskelig, forklarer jeg gjerne hva som foregår i reklamen, da både jeg, Bratthammer og Bjur innser den ikke er særlig enkel å forstå!

Klokken er halv ett en lørdagsnatt, og jeg sitter og ser reprisen av Norges Herligste på TVNorge. Personlig mener jeg kanskje dette er det mest ondskapsfulle jeg noen gang har sett på TV i hele mitt liv. Jeg har ikke sett mer enn dette ene programmet jeg ser på nå, men legger merke til at det programmet går ut på, er at Ylvis-brødrene reiser rundt i Norge for å le av mest mulig mennesker i løpet den snaue timen programmet varer. Rett meg om jeg tar feil, men jeg har vanskelig for å tro at Vegard og Bård Ylvisåker ler sammen med Kiwi-Bob når han forteller vitser av samme kvalitet som min egen blogg-side, eller når de bryter ut i heftig latter av det avskyelige rotet på loftet hans.

Jeg skal ikke lyve; jeg har ledd både titt og ofte den siste timen, men det er utelukkende fordi programskaperne har lykkes så til de grader med å latterliggjøre de personene som stiller opp i dette programmet. De som mener “De syv dødssyndene” er et slag i det norske TVs penis, kan ta seg en bolle.

Følger du disse punktene nøyaktig, er du garantert suksess om målet med eksperimentet er å ødelegge uken, men du er ikke særlig smart. Konsekvensene av slik tortur er mange; 

• Krampe i begge lår på en gang.
• Usedvanlig kraftig hoste.
• En herlig følelse av en murstein hengende rundt hode og hals.
• Kraftige smerter i rygg.
• Gangsperrsmerte du aldri tidligere har kjent.
• Hvilket igjen gjør deg livredd for å reise deg opp av stolen. Trapper er uaktuelt resten av uken.

Spark meg hardt i skrittet med vernesko neste gang jeg får for meg at trening gjør meg godt.

Over til mer spennende saker, her er en video fra rapsensasjonen Will.I.Am som gir oss låten “I got it from my mama”;

Her har vi altså låten vi alle har ventet på; Hvor fikk alle de useriøst vakre pikene i alle verdens musikkvideoer kroppen sin fra? Will.I.Am har gått dypt inn i sakens kjerne og gir oss svaret. Ren kunst.

Som sagt, ikke særlig spennende, men litt kult er det nå likevel, hør bare her: Alle deler av hvert enkelt bildet er riktig eksponert. Høres kanskje ikke veldig stilig ut, men hvilken prestasjon likevel! Hvert bilde er tatt tre ganger, fra samme posisjon, vha “Bracketing” funksjonen på kameraet (til Helene). Bruker man denne funksjonen vil kameraet altså ta det samme bildet hele tre ganger; et bilde med som tas med auto-funksjonen på kameraet, og to bilder som tas med henholdsvis blender + 1 og - 1 i forhold til dette bildet (varierer etter innstillingene du har på kameraet ditt – min teori er at det kanskje blir enda kulere om jeg har større forskjell i bildene, f.eks + / – 2).

Om jeg tar utgangspunkt i det midterste bildet, vil jeg da få et bilde hvor høylysene (IKEA-lampen) er utbrent, men hvor min røde bukse er riktig eksponert, et bilde hvor lampen er riktig eksponert, men hvor buksen min er totalt undereksponert, og et bilde midt i mellom disse to slik kameraet ville tatt det.

Neste steg i det som etterhvert har utviklet seg til å bli en oppskrift i hvordan få perfekt eksponerte bilder, tar oss til den vidunderlige verden av etterarbeid. Ved hjelp av HDR programvare, setter dataen min disse bildene, som hver for seg ikke utgjør noen verdi, til et enkelt bilde, perfekt sammensatt med det beste fra tre verdener! Utrolig flott!

Det finnes visstnok HDR programvare i Photoshop CS3, men som du ser av mine bilder, har jeg brukt et program som heter Photomatix, og de tre bildene var lagt inn i programmet, merget sammen og fargekorrigert på under 1 minutt. Usannsynlig enkelt. En lisens til programmet kan kjøpes for 99 dollar. Selv har jeg brukt prøveversjonen, som visstnok skal fungere like bra som den kjøpte versjonen, eneste forskjellen er de tre logoene til Photomatix i hvert bilde, som for noen, men langt fra alle, kan virke noe forstyrrende!

 Over til noe helt annet, tre ting som irriterer meg kraftig for tiden;

• Hits for Kids 18 (klippet av musikkvideoen til Erik og Kriss, for å være nøyaktig)
• Filmspalten i Hugin (føyer seg inn i rekken av ting som var bedre før)
• Det virker som om Viasat 4 hopper veldig frem og tilbake i sesongene av Seinfeld av og til (Den ene dagen er Susan død, den neste er det tilbake til første gang George traff henne. Forvirrende.)